Den nye staten Israel
Det første valget i den nye staten ble avholdt den 25. januar 1949.
Det venstreorienterte Mapai-partiet, ledet av David Ben-Gurion, ble det største i den lovgivende forsamlingen som senere ble hetende Knesset. Som første president valgte Dr. Chaim Weizmann å gi Ben-Gurion oppgaven å danne en regjering. I sin koalisjonsregjering inkluderte statsminister Ben-Gurion arabere og representanter fra ulike religiøse grupperinger.
Arabere som fortsatt bodde innenfor Israels grenser ble tilbudt israelsk statsborgerskap med de samme rettigheter som jødene. De fikk imidlertid lov til å avstå fra militærtjeneste, slik at de aldri skulle behøve å gå til kamp mot sine arabiske brødre.
Imidlertid mottok de advarsler fra flere arabiske ledere i omkringliggende land om at deres liv var i fare, og de ble oppfordret til å forlate Israel. Nesten 750 000 palestinske arabere ble flyktninger på Vestbredden, Gazastripen og i arabiske naboland. Rundt 150 000 palestinske arabere ble boende i Israel eller returnerte til sine hjem i 1949. Ca. 30 000 «interne flyktninger», arabere som flyktet innenfor Israel og som ikke kunne vende tilbake til sine hjem, ble ikke holdt i flyktningleirer, men fikk tildelt nye hjem i boliger forlatt av arabere.
Den 11. mai 1949 ble Israel tatt opp i FN som den 59. stat i den verdensomspennende organisasjonen. Til tross for dette var det ingen av de arabiske statene som anerkjente Israels rett til å eksistere, og de var heller ikke villige til å omgjøre de inngåtte våpenhvilene til fredsavtaler.
II løpet av de neste seks månedene ble ordene i Jes. 60, 4-9 oppfylt: «Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen… Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne». 686 739 jøder innvandret til Israel fra 70 ulike land – de fleste kom sjøveien. På fire år ble landets befolkning doblet.