«Smiths venner»
Den Kristelige Menighet, eller Smiths venner mellom folk flest, startet med en norsk marineoffiser som het Johan Oscar Smith. Hans foreldre var også aktive i kristelig virksomhet. Johan ble født i Fredrikstad i 1871, og opplevde en harmonisk og god barndom og oppvekst.
15 år gammel reiste han til sjøs på et gammelt seilskip, men etter et par år i utenriksfart, søkte han om opptak i den norske marinens krigsskole i Horten. Han ble utdannet til underoffiser og gjorde tjeneste i marinen i ca. 40 år. Det var som ung marineoffiser han 17.mai 1898 gav sitt hjerte til Jesus Kristus etter han hadde vært på et møte i metodistkirken i Horten. Han opplevde en sterk lykkefølelse over å ha fått «Jesus som venn og bror». «Han er nå mitt alt» skriver han til foreldrene sine like etter denne opplevelsen.
Han fant snart stor glede i å lese i Bibelen. Der leste han om at han kunne få hjelp av Den Hellige Ånd til å overvinne fristelsene, i stedet for å synde. Dette erfarte han og begynte å vitne (fortelle) om det på kristelige møter rundt om. Han opplevde da at mange kristne ledere ville dysse ned dette. Men for hver gang han vitnet for menneskene om denne store nåde (hjelp) og mulighet, kjente han en dyp fred og indre glede. Han begynte da for alvor å studere skriftene i Bibelen og fant at alle skriftene i Det nye testamente slo fast det samme: Vi kan seire over bevisst synd (det vi vet er galt) ved hjelp av Den Hellige Ånd. Dette førte ham i opposisjon til de fleste norske kristenledere på den tid. Jesus hadde gjort alt for oss, så vi kunne slippe å gjøre gode gjerninger. Alt som hadde med gjerninger å gjøre ble stemplet som strev og selv-frelse. I liv, gjerning og tale førte Smith en vedvarende kamp mot denne lære som han bestemt mente var falsk og ubibelsk.
Etter som årene gikk, fikk han flere medarbeidere som han hadde vunnet (overbevist) gjennom personlige samtaler. Først hans egen bror, tannlege Aksel Smith, senere flere, bl.a. marineløytnant Elias Aslaksen som ble en svært uredd forkynner og som kom til å sette sterkt preg på menigheten. I løpet av sin langvarige tjeneste i marinen hadde Smith knyttet kontakter i de fleste norske kystbyer. Slik vokste det fram menigheter (forsamlinger) rundt om i Norge.
Smith ville egentlig ikke at vi skulle ha noe annet navn enn å kalle oss kristne. Det ville bare føre til partidannelse, og det er bare Jesu navn vi kan bli frelst ved. Derfor er navnet kristen godt nok, mente han. Vi kaller oss selv gjerne «vennene» eller «menigheten». For å skille oss ut fra andre trossamfunn begynte folk å kalle oss for «Smiths venner».
«Smiths venner» er i dag et internasjonalt, kristent trossamfunn. Vennene er spredt i alle verdensdeler og finnes i mer enn 60 land. Dette er et resultat av både tradisjonell misjonsvirksomhet, og av at den enkelte har vært virksom der han/hun er, bor, på arbeidsplass, på reiser etc. Budskapet spres enkeltvis gjennom samtaler eller brevveksling med mennesker som er interessert. Det kan sammenlignes med en gjæringsprosess – fra «partikkel til partikkel» – fra person til person.
Det var også slik menigheten vokste fram i Norge. Sakte spredte budskapet seg til de fleste kystbyer og dalføre. Vi kan også si at budskapet utbrer seg ved at de unge som vokser opp i menigheten, finner seg til rette og får lyst til å leve livet på samme måte som foreldre og andre blant oss. Misjonsvirksomheten er nå i sterk vekst. Mange unge mennesker melder seg til ulike former for misjonstjeneste. Fra TV-kringkasteren på Brunstad Stevnested i Stokke i Vestfold sendes budskapet ut i eteren og kan idag nå Europa inn til Uralfjellene, Middelhavslandene, Syd-Afrika og Nord- og Syd-Amerika. Til dette brukes den mest avanserte kommunikasjons-teknologi som er å oppdrive i verden i dag. Det er den evige Gud som har lagt disse muligheter i sitt skaperverk, og det er han som virker i den enkelte til å tre inn i tjenesten for å utbre budskapet om frelsen i Jesus Kristus.