Gud så til et sannhetssøkende hjerte

Allister Garth Cousins var ikke tilfreds med det han hadde opplevd av kristendom i oppveksten. Som 20-åring begynte han derfor bevisst å søke etter sann og ekte kristendom, og seier over synden.

En times kjøring fra storbyen Johannesburg i Sør Afrika, ligger industribyen Vanderbijlpark. Her møter jeg Allister, og vi slår oss ned innendørs på grunn av et kraftig regnskyll som kom over byen. Allister er 26 år, bor i Johannesburg, og jobber også der som grafisk designer i et reklamebyrå.

– Jeg vokste opp i et rolig og fredelig område av Johannesburg sammen med mor, far og min bror, begynner Allister forsiktig.
Så det finnes altså områder i den beryktede millionbyen som ikke er nevneverdig kriminelt belastet, tenker jeg.

Jeg sitter i sofaen og kikker bort på den velbygde unge mannen. Han virker rolig og trygg, og utstråler noe godt som får meg til å føle meg komfortabel i hans nærvær.

I oppveksten gikk han på søndagsskolen. Med sin mor som pådriver, var han også en trofast kirkegjenger opp gjennom ungdomsårene. I en alder av 21 år, gikk han inn i en frikirke. Allister har alltid hatt et bevisst forhold til rett og galt, men det var først nå han bestemte seg for å leve som kristen.

– Gud, hvis du er der ute et sted, må du rettlede livet mitt, var en bønn som etter hvert vokste frem i hans hjerte.

Etter high school kjente han en dragning til ikke lenger å leve som han alltid hadde gjort. Han skjønte at livet som kristen krevde noe mer av ham, og kom etter hvert helt naturlig til et skille med gamle venner.
– Dessuten ville de ikke ha så mye med meg å gjøre lenger, jeg snakket jo bare om Gud hele tiden, minnes Allister med et smil om munnen og glimt i øyet.
– Vi er egentlig ikke venner, altså virkelige venner. Du gjør ting når jeg ikke er i nærheten, som du ikke ville gjort dersom jeg var i nærheten, sa han ved en anledning til en kamerat.
Det ble en liten pause før han fortsatte:
– Det er ikke et åpent og ærlig vennskap mellom oss.

Det vokste etter hvert frem en trang til å bryte med synden som han kjente han var bundet av. Uten troen på Jesus som forløper for seg, manglet han kraften. Han hadde ingen løsning, ingen vei ut av det som tynget samvittigheten. Han leste i Bibelen om at den som ville følge etter Jesus, hver dag måtte ta sitt kors opp og fornekte seg selv.
– Etter hvert følte jeg meg som en hykler, sier han. Jeg leste i Bibelen om hvordan Jesus levde. Jeg kjente også i samvittigheten min hva som var rett og galt, men klarte ikke å følge det.

Allister hadde noe bibelundervisning i den forsamlingen han var. Han vurderte dessuten å bli pastor, for det var vel det de gjorde som ville leve helt for Gud. Han grep etter det han kunne på leting etter det som kunne tilfredsstille lengselen i hjertet.

På et tidspunkt var han likevel nær ved å gi opp hele kristenlivet, men det var før han traff Arnold. Arnold var kommet med blant vennene i Brunstad Christian Church flere år tidligere, og bor nå med sin familie i Cape Town.

Allister begynte å gå i en ny frikirkelig forsamling, og det var her han i 2006 fikk innbydelse til å være med på en tur til Israel. Motivasjonen var det ikke så mye å skryte av, og han var ikke sikker på om han var kristen lenger heller. På flyet var det en som spurte om å få bytte plass med ham, noe som resulterte i at han havnet ved siden av Arnold. De kom i snakk, og samtalen skulle vise seg å bli starten på et nytt liv for Allister.

– Den som påkaller hans navn, skal bli frelst, siterer Arnold begeistret.
– Ja, ja det har jeg da hørt før, tenker Allister med seg selv.
– ……hver dag, fortsetter Arnold.

Den siste kommentaren setter fart i tankene hans. Han ser på mannen han tilfeldigvis havnet ved siden av, og spør rett ut:
– Tror du at det går an å få seier over synd?
Svaret er like direkte og entydig som enkelt:
– Ja!

Samtalen videre tente igjen et håp i Allisters hjerte om at kanskje han likevel ikke lenger trengte å leve som en syndes trell.

I løpet av Israelturen klarer han ikke å tenke på stort annet enn det han har hørt på flyturen.

Kort tid etter han kom hjem, tar Arnold kontakt igjen. Han blir invitert med på en dugnadshelg hos Brunstad Christian Church i Vanderbijlpark. Her får han oppleve noe som han ikke glemmer så fort. Synet av flokken med ungdommer som jobber og den gode atmosfæren gjør sterkt inntrykk. Når han snakker med de forskjellige har de alle et budskap, det samme som han hadde hørt på flyturen til Israel.

– Det som gjorde sterkt inntrykk den første gangen, var enheten og mennesker som ofret seg for hverandre, forteller Allister. De eldre brødrene kunne sette seg ned og snakke med meg. Det skjedde ikke der jeg kom fra, med mindre du var pastorens venn, forteller han ettertenksomt.

– Jeg husker jeg tenkte med meg selv at dette må være det rette. Det må være dette Gud vil, fortsetter han.
Han opplevde at den enkelte sto i en personlig kamp mot synden. De var ikke først og fremst interessert i vinne så mange «medlemmer» som mulig. Det var livet disse menneskene var så interessert i, og det var dette han hadde lengtet etter så lenge.

Etter denne første kontakten med venneflokken i Brunstad Christian Church, fulgte flere besøk hos forskjellige venner. Han fikk også være med på en biltur til Cape Town. Alt han så og opplevde, gjorde sin virkning. Etter møtene gikk ikke folk så snart hjem. De hadde et fellesskap han ikke hadde opplevd før.

Han minnes den gangen han besøkte noen av vennene sammen med en kamerat. Kameraten skjønte nok at det var mye bra hos de nye vennene til Allister, men var likevel ikke helt overbevist.
– Hvis jeg ikke drar til Vanderbijlpark, hva er da det nest beste?, spør kameraten
– Det finnes ikke noe annet – dette er det rette, var svaret han fikk.

Etter den første kontakten med vennene, fortsatte Allister enda en stund med bibelundervisningen han hadde drevet med en tid. Han prøvde å formidle det Gud virket i hjertet hans, men kjente at han kom til kort når det gjaldt sitt eget liv. Det ble en veldig nød for han. Han trengte selv hjelp.
– På møtene i Brunstad Christian Church følte jeg meg helt avkledd. Jeg ville nesten ikke være der, sier han.
Likevel kjente han at den forkynnelsen han fikk høre, nettopp var den hjelpen han så sårt trengte. Her fikk han hjelp til å komme inn i et liv i forvandling. Ordet om daglig å ta opp sitt kors for å følge Jesus, var likevel det som kunne tilfredsstille den lengsel han hadde gått med de siste årene.

Hjemme fortalte Allister om den hjelp han hadde fått for sitt eget liv. Både moren og broren hans ble grepet av det de så og hørte, og begge har kommet til tro på det samme livet.

Allister er i dag aktivt med i menighetslivet, og er utrolig takknemlig for den nåden som er kommet over livet hans.

Gud så til et sannhetssøkende hjerte blant millioner av mennesker.