Døv i et hørende samfunn

– Jeg har aldri ønsket at jeg kunne høre. Jeg er vant til stillheten, men det hadde vært fint om noen hadde hatt lyst til å lære seg tegn.
I dette intervjuet forteller Tatjana Sponberg om både utfordringene og mulighetene hun har som døv.
 

I et tettbebygget strøk like utenfor Tønsberg, ligger et gult hus i fredelige omgivelser. Jeg kikker inn gjennom vinduet og blir straks oppdaget.
– Kom inn og lukk døra. Det er så kaldt ute, gestikulerer Ole Theodor. Han henter kona si på kjøkkenet, før vi setter oss ned og starter intervjuet.

Tatjana vokste opp i Russland, der hun traff sin norske ektemann Ole Theodor på et døvemesterskap i Moskva. De giftet seg, fikk 4 barn, flyttet til Norge og ble boende her.

Tatjana forteller at hun ventet barn nummer to da hun merket at Gud virket på henne. Hun følte en indre uro og ønsket så inderlig å komme til hvile. Gud ledet henne til Brunstad Christian Church i Hallingdal.
– Jeg følte med en gang at menigheten var mitt hjem. Endelig fant jeg freden jeg hadde lett etter så lenge. Men fordi jeg er døv tvilte jeg på at det ville fungere å bli værende i et hørende miljø, forteller hun.

En broder fra Hallingdal menighet, startet å skrive ned møtene for Tatjana. På den måten fikk hun med seg evangeliet. Etter noen år flyttet familien til Tønsberg, og fortsatte å gå på møtene der. Etter hvert fikk hun og familien tegnspråktolk til møtene.
– Ved å bruke tolk, kan jeg ha kontakt med flere og jeg føler meg som en del av samfunnet. Jeg er veldig takknemlig for at det tilrettelegges så godt i menigheten. De gangene vi ikke får tolk prøver de unge å kommunisere etter beste evne.

Å være en del av et samfunn er én ting, men det å ha samfunn er noe annet.
– Jeg har samfunn gjennom å smile, og ved å prate med enkeltpersoner. For meg betyr samfunn å gå samme vei – å oppmuntre hverandre til å gå veien som fører til evig liv. Det å se og «høre» andre leve etter evangeliets ord gir meg styrke.

Gud gir henne styrken hun trenger.
– Han minner meg om ord som har blitt sagt på møtene. Spesielt om to ting. Det ene er at jeg må «kaste alle bekymringer på ham, for han har omsorg». Det neste er at jeg må være ydmyk. Ved å følge ordene, føler jeg en indre ro, forteller hun.

I menigheten er talene fra talerstolen de aller viktigste, men sang og musikk er også en viktig del.
– Menighetens sanger er gode, men det er sjelden jeg leser dem. Jeg foretrekker visuelle medier som film og taler med tekst, framfor å lese sangene, men det hender at jeg synger fra Familiesangboka Mandelblomsten med barna mine. Sangene der er lette å forstå, sier hun.

Mange hørende tenker at det må være forferdelig ikke å høre. Tatjana føler ikke det:
– Jeg har aldri ønsket at jeg kunne høre. Jeg er vant til stillheten, men det hadde vært fint om noen hadde hatt lyst til å lære seg tegn.

Stadig flere barn og unge i Tønsberg menighet har lært seg litt tegnspråk. Unge gutter og jenter bruker de tegnene de behersker. Tatjana ser følgelig lyst på fremtiden, selv om det alltid vil være en del utfordringer knyttet til kommunikasjon:
– Det er ikke alltid like lett å gå bort til noen som prater, og det kreves mot av en som hører å gå bort til en døv, legger hun til.

Helt til slutt spør jeg henne om hun har noen håp for framtiden:
– Helt klart at flere lærer seg tegnspråk . På en annen side har jeg håp om at jeg hele tiden forvandles innvendig, at jeg stadig utvikles til det bedre og at barna mine elsker sannheten og får en lykkelig framtid.