Har du tenkt over at Jesus, vår store frelser og forsoner, også er vår forløper? Tør vi tro det? Han som forløper, vi som etterfølgere?
Vi kan lese om dette i Hebr. 6,17-20. Brevets forfatter beskriver hvordan Jesus, som forløper for oss, gikk inn i helligdommen og festet håpets anker trygt og fast der inne. Han bruker et bilde fra det gamle testamente for å forklare dette. I templet var det et forheng inn til helligdommen, hvor bare ypperstepresten gikk inn én gang om året for å ofre. Alt dette var bare et skyggebilde av det verket som Jesus gjorde!
En ny og levende vei
I Hebr. 10,20 leser vi: Til den [helligdommen] har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. For Jesus var altså forhenget som stengte veien til helligdommen hans kjød, eller hans menneskenatur. Hans mål var jo å komme dit, inn i helligdommen, der hvor han skulle finne en evig forløsning for menneskeslekten.
Prøvet i alt
Etter at han i sitt livsløp ble prøvet i alt, uten at han noensinne falt i synd, utbryter han på Golgata kors: Det er fullbrakt! Da var forhenget gjennombrutt, da var den nye veien åpnet med adgang også for oss! Derfor står det i Hebr. 10,19: Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Vi kan med frimodighet og tro følge Jesus etter på denne nye og levende vei, fordi han har sendt oss Den Hellige Ånd, den samme Ånd som ga ham den kraft han trengte.
Hans vei – vår vei. Hans liv – vårt liv
Nå kan Jesu liv bli vårt liv! Som han ble prøvet blir også vi prøvet, men slik han ofret sin egenvilje i kraft av denne evige Ånd, (Hebr. 9,14) kan vi også følge ham! Så vil du kanskje spørre: Min egenvilje, skal den også ofres? Da vil jeg spørre deg tilbake: Hva godt har den brakt deg? Vær oppriktig! Har den ikke ofte brakt misunnelse, urene tanker, lyst til tom ære, mistenksomhet, ja kanskje hat og strid? Hvordan er det så der hvor håpets anker har feste? Jo, der finnes de frukter som kalles Åndens frukter: Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet. Gal. 5,22. Er ikke Jesu vei vel verd å følge?