Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Visste du at de fleste menneskers bønner viser at de er tvesinnet?

Visste du at de fleste menneskers bønner viser at de er tvesinnet?

Skrevet av: Elias Aslaksen | Publisert: 2. november 2016

«Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.» Jakob 1,5-8.

Hvorledes er det i alminnelighet med bønnene? Jo, man forstår det slik at å be er å uttrykke hva man ønsker, og så er man ferdig. Men dette er en fullkommen misforståelse. Det er jo en selvmotsigelse. Hvilken interesse har det for Gud, og hvilken interesse har det for meg, at jeg ikke har gjort annet enn å uttrykke det jeg mangler? Dette er altså, i dypeste og egentlige forstand, ikke å be. At jeg ber om å få visdom, kjærlighet eller tålmodighet, og ikke venter å få det engang – langt mindre tror at jeg har fått det, er tvesinn. Altså jeg vil gjerne ha det, men jeg greier meg utmerket uten. De fleste ber jo slik så lenge de lever, uten å få det de ber om. Altså, man er dobbelt, man har to sinn.

«Jeg vil gjerne ha det, men jeg greier meg utmerket uten.» De fleste ber jo slik så lenge de lever, uten å få det de ber om. Altså, man er dobbelt, man har to sinn.

«Vinglete mennesker hater jeg, men din lov elsker jeg.» Salme 119,113. Gud kalte jo David mannen etter sitt hjerte – mannen etter hans sinnelag. Han var akkurat motsatt av tvesinnet. Det var bare om å gjøre å bli grundig frelst. Når man er interessert i å bli grundig frelst, og er interessert i litt annet også, har man altså to sinn. Og det er nok slik med de fleste, i større eller mindre grad. Det gjelder jo for alle ting, at det er i større eller mindre grad. Dette er ganske sikkert, etter det tindrende klare bibelske lyset som jeg nå har fått over det.

I Jakobs brev står det to steder om tvesinn. Jakob har jeg i mange år kalt for en spesialist. Han er spesialist i praktisk talt alt han skriver om. Han skriver så sterkt, klart og tydelig og innpåslitent som det kan gjøres. Det må ha vært en veldig Guds mann. «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.» Jakob 1,5. Han nevner visdom som eksempel. Men det gjelder alt det andre som vi skal frelses til også, f.eks. guddommelig kjærlighet. Om dette tar Jakob så hardt i at jeg kunne nesten tenke meg at de døde måtte oppstå. Men vanligvis skjer det ingenting – det «oppstår» ingenting; man blir hverken full av kjærlighet, visdom eller tålmodighet, eller hva det er en ber om.

«Men han må be i tro, uten å tvile.» Jakob1,6. Og dette er jo Jesu ord også: «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Matteus 21,22. Først heter det: «Be, så skal dere få.» Matteus 7,7. Dette er for begynnere. Men så blir det nøyere utlagt: «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Tro er ikke noe løst, det er noe veldig fast og bestemt – det er full overbevisning om at en får det en har bedt om. Og dette står det også om i 1. Johannes 5,14-15. Der står det at når vi vet at vi ber etter Guds vilje – og det gjør vi bestandig når vi ber om frelse – så er dette den frimodige tillit vi har til ham, at da har vi de ting vi har bedt om.

«Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden.» Jakob 1,6. Man slingrer «veggimellom». Og så kommer det noen forskrekkelig sterke ord, som er sanne, i Jakob 1,7:  «Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren ...» Og så kommer skussmålet av slike i  Jakob 1,8: «… slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.» Hadde man tatt dette alvorlig, hadde man jo visst med seg selv at man var tvesinnet – omtrent alle sammen. Når en ber, er en ikke ferdig når en har sagt hva en vil ha; men når en har fått tro på det, er en ferdig.

Det finnes ikke noe som heter å forsøke å tro. Dette er rett og slett noe tøys. Det er slik når det gjelder alt det vi ber om: Enten tror vi, eller så tror vi ikke.

Man kan snakke om å be på en feil måte. Det er enkelte som er tilbøyelig til dette. De hengir seg til å be i timevis, og regner slik at når de har bedt i to timer, er dette dobbelt så bra som å be i en time. Men når jeg ikke har fått noe, hverken på den ene eller den andre timen, er det da bra? Det er for å få levende tro jeg skal be. Får jeg ikke det, så får jeg det ikke. Og da er det ikke noen hjelp i å si at jeg ber mye til Gud. Det er å få det som er hensikten – at det skjer, det jeg ber om. Dette er vel det alminneligste utslag av tvesinn som eksisterer, kan jeg tenke meg. Det er jo slik alle sammen gjør til å begynne med. En kan fortsette slik hele livet også. Det er en liten nytte ved det, og det er at man holder seg til Gud istedenfor å gå bort. Men det er jo forgjeves.

Det finnes ikke noe som heter å forsøke å tro. Dette er rett og slett noe tøys. Det er slik når det gjelder alt det vi ber om: Enten tror vi, eller så tror vi ikke. Og tror vi ikke, er det ingen hjelp i det. Og å holde på slik i timevis, er bortkastet, hvis ikke den eneste tanken er å gripe troen omsider. Dette er det riktige. Og da får det ikke hjelpe om en må holde på lenge, når en bare får tak i den.

At jeg ber om å få visdom, kjærlighet eller tålmodighet, og ikke venter å få det engang – langt mindre tror at jeg har fått det, er tvesinn.

Jesus sa: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden …» Johannes 3,19. Man har manglet lys over dette. Den beste måten å uttrykke det på, tror jeg, er at man vil gjerne ha det man ber om, men man greier seg uten. Det viser seg jo at det er slik – man fortsetter jo uten det. På den ene siden er man likesom så svært interessert – men det er nok ikke så svært, og på den andre siden er man ikke interessert i det hele tatt. Man er dobbelt.

Dette er et utdrag av en tale holdt av Elias Aslaksen i Oslo den 29. oktober 1975. Det er en del av boken «Elias Aslaksens siste taler», utgitt av Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag

Vil du vite mer? Kontakt oss.