Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Å velge å stå for sin tro

Å velge å stå for sin tro

Skrevet av: Anna Risa | Sted: Melbourne, Australia | Publisert: 6. november 2014

Er noen mennesker bare «fødte kristne»? Eller er alle til slutt nødt til å ta det kritiske valget?

Mens jeg kjører gjennom den mørke, kalde vinterkvelden tenker jeg på venninnen som jeg skal besøke. Anna Nooitgedagt – jeg har kjent henne hele livet, og selv om hun er flere år eldre enn meg har jeg alltid følt at vi har hatt et spesielt bånd. Jeg kjører ned en dårlig opplyst vei i utkanten av Melbourne, og tankene mine oversvømmes av minner fra stundene vi tilbrakte sammen da jeg vokste opp, og da jeg så opp til henne mer enn noen andre.

Så vidt jeg kan huske har hun alltid stått for sin tro, uansett hva andre tenker eller sier.

Men det er en ting som slår meg når jeg tenker på Anna. Når jeg ser tilbake med en voksnes øyne, innser jeg at det jeg husker best av alt er en urokkelig tro på Gud. Så vidt jeg kan huske har hun alltid stått for sin tro, uansett hva andre tenker eller sier. Jeg kan ikke huske noen gang å ha lagt merke til noen vakling overhodet på dette området, ikke noe tegn på usikkerhet eller tvil på om hun gjorde det rette i å leve for ham.

Men hvordan er det mulig? Jeg tenker på min egen personlige trosreise, noe som i visse perioder godt kan beskrives som en berg og dalbane, særlig på slutten av tenårene. Hvordan var hun alltid så bunnsolid i det hun mente? Ble hun født slik, med en enkel tro på sin Skaper? Måtte hun aldri ta beslutningen om å stå opp for sin tro, som mange av oss synes er så vanskelig?

Vanskelige beslutninger

Jeg håper å få svar på noen av disse spørsmålene denne kvelden. Når jeg ankommer har de fleste av barna lagt seg, men Anna løfter snart opp babyen som gråter og åpenbart har behov for litt oppmerksomhet. Vi prater om forskjellige ting; barna hennes, arbeidet mitt, men så leder jeg samtalen inn på det jeg ønsker å høre om: hennes tro og hva den betyr for henne.

Hun nevner at hun vokste opp i en kristen familie, og at hun visste om verdiene og hva hennes foreldre forventet av henne. «Og så er man på skolen,» fortsetter hun og vugger babyen som nå ligger rolig i armene hennes. «Og du får alle spørsmålene: har du lyst til å komme hit? Vil du bli med på ditt og datt?»

Jeg vet at hun ikke bare snakker om uskyldige besøk og sosiale treff. Jeg fikk de samme invitasjonene til fester, danser og lignende som jeg visste kunne sette mitt forhold til Kristus i fare.

Jeg fikk de samme invitasjonene til fester, danser og lignende som jeg visste kunne sette mitt forhold til Kristus i fare.

Hun forteller at hun alltid sa nei; noen ganger hadde hun unnskyldninger og noen ganger sa hun at foreldrene ikke ville at hun gjorde det, men hele tiden følte hun at det var som om hun ga et fasitsvar uten egentlig å forstå hvorfor det var riktig.

Hva kommer de til å tenke om meg?

«Så husker jeg en natt jeg lå i sengen,» forteller hun. «Jeg tenkte på skolen og folk på skolen, og at det alltid var litt vanskelig når disse spørsmålene kom. Man gruet seg liksom, fordi hva kommer de til å tenke om meg?» Hun forteller at da hun lå der kom det plutselig en tanke inn i hodet hennes. Det var som om noen spurte henne: «Hvem vil du tjene? Du må ta et valg!»

«Og da forsto jeg virkelig at jeg måtte ta et valg for mitt eget liv,» fortsetter hun. «Det dreide seg ikke om hva mine foreldre gjorde, men om hva jeg måtte velge.» I det øyeblikket bestemte hun seg for at hun skulle leve for Gud, fordi det var det hun ønsket å gjøre.

«Og hvordan følte du deg da?» spør jeg.

Hva nå?

«Jeg følte en slik fred,» minnes hun. «Jeg kan ikke si at jeg følte utbrudd av glede eller noe slikt, bare fred.» Neste gang hun fikk et av spørsmålene som hun tidligere hadde gruet seg til, var hun åpen og ærlig om grunnene til at hun ikke ønsket å delta. Høflig, men bestemt forklarte hun at hun var kristen og at hun egentlig ikke var interessert i slike fester der folk rett og slett gikk for å drikke og more seg på den måten.

Jeg kan ikke si jeg følte utbrudd av glede eller noe slikt, bare fred.

Jeg spør om hun opplevde erting eller vanære da hun svarte skolevennene på den måten.

«Egentlig ikke så mye,» svarer hun med et halvt smil. «Ikke så mye som jeg hadde forventet. Jeg tror at de i grunn egentlig respekterte det.»

Jeg nikker i enighet. Jeg tenker på de gangene da jeg måtte uttale meg på en lignende måte; reaksjonen er aldri halvparten så ille som du forventer.

Samtalen slutter ikke der; vi har mange ting å snakke om. Men nå ser jeg tydeligere hvorfor hun var en jeg kunne se opp til, lære av og ha tillit til. Det var en lettelse å høre at hun ikke hadde noen spesielle fordeler, og at hun faktisk hadde vært gjennom mye av det samme som jeg hadde opplevd. Selv Anna, som alltid hadde virket for meg å være den «fødte kristen», måtte ta et valg. Selve valget. Men hun gjorde det, og det er jeg glad for!

Vil du vite mer? Kontakt oss.