Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Det ER håp for meg

Det ER håp for meg

Skrevet av: Laura Kloosterman med Carol Pembleton | Publisert: 21. mai 2014

«Jeg hadde ikke noe håp for meg selv; jeg kunne knapt komme meg gjennom dagen og utføre mine oppgaver som mor til fire små barn. Jeg ble overveldet av alvorlig håpløse og fortvilede tanker – det var som et tungt teppe som kom over meg.»

Carol Pembleton, nå 70 år gammel, snakker om sin kamp med, og vei ut av, tilbakevendende depresjon. Hun opplevde mange vanskelige forhold gjennom hele sitt liv, og det virket som det var umulig å endre på eller løse noen av dem. Når hun ser tilbake, ser hun hvordan disse situasjonene la press på sinnet og kroppen hennes.

«Jeg følte meg verdiløs og håpløs og tenkte for meg selv: ‘Hvorfor prøve?' Det så så mørkt ut; jeg visste at jeg trengte hjelp.»

Hun visste at kroppen er et tempel for Gud, og hun ønsket å ta vare på kroppen som Gud hadde gitt henne.

På et tidspunkt, da livet var veldig stressende og hun visste at hun trengte hjelp, oppsøkte Carol en lege. Hun visste at kroppen er et tempel for Gud (1. Korinter 6,19-20), og hun ønsket å ta vare på kroppen som Gud hadde gitt henne. Hun var åpen for å ta imot hjelp, uansett på hvilken måte den kom. Legen foreskrev medisiner som de håpet ville hjelpe, men på grunn av noen forferdelige bivirkninger kunne de ikke fortsette med resepten.

Hennes emosjonelle tilstand svingte opp og ned, avhengig av forholdene rundt henne. Og dette fortsatte i årevis.

Da hun var i slutten av 50-årene, førte Gud Carol til to kristne som viste henne interesse og omsorg.

Finne styrke

«Da fortvilelsen og håpløsheten kom tilbake verre enn noen gang, fortalte jeg dem om mitt behov, og depresjonen lettet umiddelbart. Det føltes som en vekt hadde blitt løftet bort fra kroppen min, og jeg følte meg fri! De ga meg ulike skriftsteder å holde fast på. De hadde håp for meg, selv om jeg ikke hadde noe håp for meg selv.»

Joel 3,15 var en konstant hjelp for henne: «... Han som er veik, skal si: Jeg er en helt!»

At disse vennene hadde håp for henne ga henne trygghet. «Når depresjonen vendte tilbake, pleide jeg å besøke dem, og de delte vers fra Bibelen med meg. Vi ba gjerne sammen, og de tunge følelsene lettet igjen uten mye arbeid fra min side.» Carol var forundret over at dette gjorde henne i stand til å utføre sine daglige oppgaver og sin jobb som sykepleier.

Hun innså behovet for også å kjempe for seg selv.

Ved hjelpen hun fikk fra disse besøkene, innså hun behovet for også å kjempe for seg selv. Carol innrømmer at kjærligheten og håpet som dette paret hadde for henne gjorde henne i stand til å tro at det var mulig å komme ut av depresjon helt, slik at hun ikke skulle plages av det resten av livet.

«Jeg fikk håp for meg selv ved å lese i Bibelen og å tro på det.»

Lære å kjempe imot

«… og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2. Korinter 10,5) Carol begynte å forstå at hun måtte motstå de håpløse tankene som fulgte med hennes depresjon. Hun kunne ta opp en kamp! Hun trodde på Guds ord og trodde at Gud ville gi henne styrke, selv om hun ikke følte seg sterk! Hun begynte å ta tankene «til fange» – bevisst motstå – fortvilelsestanker.

Carol smiler varmt når hun uttrykker hvor annerledes livet hennes er i dag. «Det er ingen likhet mellom livet mitt i dag, og hvordan det var før. Mine følelser kan gå opp eller ned avhengig av situasjonen, men de styrer meg ikke lenger.» Hun bygger nå på en fast grunnvoll – hun har valgt å holde på Guds ord som hennes livline.

Det er ingen likhet mellom livet mitt i dag, og hvordan det var før.

Hun sammenligner seg med historien om Peters svigermor (Matteus 8,14-15), som ble helbredet etter at Jesus rørte ved henne og som deretter reiste seg og begynte å betjene de andre. Carol sier, «Dette er grunnen til at vi blir helbredet – for å stå opp og tjene på samme måte som vi selv har blitt betjent.»

Å dra nytte av hjelpen som er tilgjengelig

Carol er et strålende eksempel på en som nektet å la seg drukne i depresjonens håpløshet, men i stedet presset seg inn til Gud og fant en vei ut av dette mørket. Hun fikk hjelp for sitt liv, og elsker å dele hjelpen som er tilgjengelig med andre. Hun forklarer det på denne måten: «På samme måte som det ville være dumt å ikke ta tak i en redningsvest som noen kastet til deg hvis du holdt på å drukne, er det også dumt ikke å dra nytte av den hjelpen vi kan få fra Bibelen. Det skal erkjennelse til for å si at jeg trenger hjelp.» Hun tok ikke bare tak i redningsvesten, men lærte også å svømme!

«Jeg er veldig takknemlig for Guds hjelp i mitt liv og stabiliteten den har brakt meg. Det ER håp for meg.»

Vil du vite mer? Kontakt oss.