Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Styreleder Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

– Det handler om det som er på innsiden

– Det handler om det som er på innsiden

Skrevet av: Ruben Ellefsen | Sted: Oslo, Norway | Publisert: 3. mars 2011

Indiske Beulah Jacob vokste opp med et ønske om å være som alle andre. Men vendepunktet kom først da hun innså at hun egentlig hadde vært det hele tiden.

Jeg møter Beulah Jacob i en mellomstor sal i et konferansesenter i nærheten av den sør-engelske byen Taunton. Det er tidlig på formiddagen og litt kjølig i den moderne plenumsalen.
-Jeg liker å være sammen med mange mennesker, jobbe, prate, planlegge og organisere, forteller hun ivrig. Den 36 år gamle senterlederen virker litt stresset. Før hun endelig kan slå seg ned ved bordet der jeg sitter har hun fått i gang ekstra oppvarming av den store salen, informert tre unge kjøkkenmedarbeidere om dagens program, og svart på en hel del andre små og store spørsmål fra kunder og medarbeidere.
-Jeg er ikke en veldig hard sjef, håper jeg. Hun smiler.

Bildeserie: Trykk på bildene for å se dem større, eller for å se en serie med alle bildene i artikkelen.

Beulah vokste opp i den lille byen Alwaye i delstaten Kerala i det sørvestlige India. Hun var yngst av fire søsken og forteller om en lykkelig barndom på landsbygda, der det meste av tiden gikk med til å lese bøker og leke med nabobarna. Som andre generasjons medlem av Brunstad Christian Church innrømmer hun at det til tider var vanskelig for henne fordi hun følte at hun ikke var som alle andre. Men Beulah forteller også at det gjorde inntrykk på henne å se hvor gode foreldrene hennes alltid var mot hverandre, sammenliknet med det hun så en del andre steder.
-Vi fikk ikke lov til å gjøre alt det som andre barn gjorde, men når jeg nå ser tilbake… Hun smiler.
-Jeg følte meg så trygg og jeg kjente godheten hjemme, mimrer hun.

Den fargerike 36-åringen er ikke vanskelig å snakke med, og en time går fort. På forhånd har vi avtalt at hun ikke trenger å sette av så mye tid til intervjuet, men at jeg heller ønsker å følge henne i dagens gjøremål. Jeg blir med henne for å hente de to eldste barna på tennistreningen.
-De er litt flaue når jeg kommer og henter dem i denne nye bilen til mannen min, kommenterer hun idet hun manøvrerer den knøttlille, snøhvite Citroênen inn på parkeringsplassen foran tennisklubben. Hun ler.

I 1998 giftet Beulah seg med Kiran Jacob, som hadde sluttet seg til samme menighet som henne noen år tidligere. Hun sier det betyr mye at ektefeller har samme mål for livet. Sammen har de tre barn; Leah på ti, Michelle på ni og Naomi på fire år.

-Jeg prøver å gi dem en like god barndom som jeg hadde selv, sier Beulah.

-Jeg føler meg mer engelsk enn indisk. Beulah ler litt. Fordi ektemannen Kiran, som er lege av yrke, ønsket å spesialisere seg innen radiologi (røntgen og ultralyd) flyttet paret fra India til Taunton i det sør-engelske området Somerset i 1999. Siden har familien blitt boende her. Etter over 10 år på de britiske øyene er båndene til hjemlandet ikke så sterke lenger. Hun forteller at de på mange måter føler at menigheten i Taunton er deres nye familie.
-Å flytte fra familien i India var hardt, men etter det første møtet vi var på her føltes det ikke som vi hadde flyttet i det hele tatt. Vi følte oss hjemme. Kultur er ikke viktig, sier hun. Det viktige er å leve for Gud.

-Det er en velsignelse å kunne se sin egen menneskenatur, at det er meg det er noe galt med! Det holder meg ydmyk. Da kan jeg være glad også når jeg er sammen med så veldig forskjellige mennesker. I menigheten fokuserer vi på å bekjempe vår egen synd istedenfor å henge oss opp i kulturforskjeller.

Det betyr mye at ektefeller har samme mål for livet.

Evangeliet hjelper meg å se det gode i den andre personen, det som er verdt ære og ros, smiler hun og refererer til filipperne 4, 8.
–Uansett hvordan omstendighetene er så handler det om det som er på innsiden, konstaterer hun.

Den knøttlille Citroênen ruller inn foran det typisk engelske murhuset der familien Jacob bor, og Beulah parkerer ved siden av bilen som allerede står der.
-Kiran har telefonvakt i dag, forteller hun mens hun hjelper Leah og Michelle ut av bilen. Fra huset hører vi fengende sydhavsrytmer, og gjennom kontorvinduet kan vi se Kiran og den yngste datteren, Naomi, danse i takt med musikken.
-Han liker all slags musikk, smiler Beulah, -mens jeg er litt mer tradisjonell.
Ektemannen Kiran og lille Naomi på fire år møter oss i entreen. Naomi har med seg både den brune og den hvite bamsen sin, men piler forlegen inn på kjøkkenet straks hun får øye på meg. Beulah smiler og forteller at den fire år gamle hjerteknuseren er ganske beskjeden ovenfor fremmede, men at det blir bedre nå som hun har begynt på skolen.

Tre svangerskap har Beulah vært igjennom, og hun og Kiran har fått tre velskapte barn som de er svært glade i. Men under hvert av svangerskapene har Beulah vært sterkt plaget av sykdom.

Hun tørker bort to tårer fra kinnet sitt. Beulah er rørt, men forteller rolig og åpenhjertig om en av sitt livs vanskeligste avgjørelser. Da hun var gravid med Naomi for fire år siden oppsto det alvorlige komplikasjoner, og hun ble svært syk. Ingen av medisinene hun fikk virket på henne, og situasjonen var alvorlig. Men det fantes én mulighet; en ganske ny medisin som vanligvis ble gitt til kreftpasienter etter cellegift-behandling. Medisinen var også prøvd ut med hell på gravide mus, men legene hadde ingen erfaring med å gi medisinen til gravide kvinner. Legene turde derfor ikke å anbefale den nye medisinen, og lot det være opp til Beulah og Kiran å ta den svært vanskelige avgjørelsen. På internett fant paret ikke udelt positive uttalelser og antakelser fra vitenskapelige miljøer om hvilke innvirkninger stoffet ville ha på det ufødte barnet som Beulah bar på. Det var mange spørsmål, men få svar. De visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre.

Du kan fremdeles være oppreist og vel til mote, selv om følelsene dine er nede.

-Men det er alltid et vers som hjelper. Beulah tørker bort enda en tåre. I denne vanskelige situasjonen ble Beulah minnet om det som står i Jeremias 1, 5: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg.» Hun kjente fred.
Som aller første gravide kvinne tok Beulah tabletten med den nye medisinen, og kort tid etter ble velskapte Naomi født.
-I den moderne tiden vi lever i er det veldig lett å bare se på vitenskap og teorier, og la hjernen avgjøre. Men Guds ord har forblitt stående gjennom tusenvis av år. Hun smiler takknemlig.
Jeg får inntrykk av at for Beulah er dette ikke noe hun bare sier, men at hun har førstehånds kjennskap til det å omsette Guds ord til handling i sitt liv.
–«Dette er noe som kan påvirke din sjel, men ikke din ånd», var det en søster i menigheten som sa oppmuntrende til meg mens jeg var gravid og lå syk. Jeg var jo alltid syk når jeg var gravid… Beulah stopper opp et øyeblikk. Det er tydelig at denne oppmuntringen gjorde noe med hennes forhold til sykdommen. Hun fortsetter i en rolig, men overbevisende tone.
–Du kan fremdeles være oppreist og vel til mote, selv om følelsene dine er nede.

-Te eller kaffe? Melk også? Beulah Jacob kommer inn i den lyse, koselige stua, bærende på et tebrett. Og som nordmann med sans for internasjonale impulser prøver jeg å sosialisere meg med en «proper English tea», -med melk og uten sukker. I bakgrunnen spiller eldstedatter Leah et kjent, klassisk musikkstykke på pianoet. 10-åringen går allerede i tredje pianoklasse. Beulah er en stolt mor.

-Noe jeg virkelig liker å slappe av med er å løse sudoku. Men da må det være helt stille rundt meg, så det blir stort sett i feriene.
Hverdagen hos Beulah og familien gir altså ikke mye rom for vanskelige tallkombinasjoner, men består mer av ting som nok er velkjente i de fleste andre barnefamilier. Henting og bringing av barn til og fra skole og aktiviteter, matlaging og jobb krever sitt. Stillingen som leder for et konferansesenter gjør at Beulah har frihet til å jobbe mye hjemmefra, noe hun også gjør. Men ofte har kundene sine arrangementer på kveldstid, så selv om konferansesenteret har mange andre flittige medarbeidere må også Beulah tidvis trå til ut over normal arbeidstid.

Beulah merket at hun hadde et annet mål i livet enn det de andre studentene.

Det virkelige vendepunktet i Beulahs kristenliv kom da hun begynte på universitetet.
I hele oppveksten hadde hun hatt et ønske om å være som andre og å gjøre som andre, samtidig som hun også var tiltrukket av livet som hun så at foreldrene levde. Men da hun begynte ved universitetet og ble konfrontert med det utsvevende livet som var vanlig blant studentene, presset det seg fram et valg.
-Vennene mine lurte på hvorfor jeg ikke ble med på det de gjorde. Det var i et katolsk område og katolikkene ble sett ned på. De begynte å kalle meg «Søster Beulah». Det var hardt.
Beulah forteller at hun visste at foreldrene og mange venner ba for henne, men at hun som tenåring ikke syntes det var lett å velge å være annerledes.
-Jeg hadde lyst til å være en av dem, -være med, sier hun.

Beulah hadde vokst opp omgitt av mennesker som arbeidet med seg selv og sine dårlige tendenser, men livet på universitetet gjorde at hun ble tvunget til å velge hvilket liv hun egentlig ville leve.
-Når du blir så sterkt utsatt for påvirkning fra det som de fleste mennesker er så opptatt av, da ser du at du har de samme dårlige tendensene som dem, og at du kan bli akkurat som dem. Det ville jeg ikke.
Beulah forteller at det var et spesielt bibelvers som fikk stor betydning for henne i denne situasjonen: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?» (2.Kor. 6,14). Beulah merket at hun hadde et annet mål i livet enn det de andre studentene hadde, og det bibelordet fortsatte å hjelpe henne med å holde fast ved beslutningen sin gjennom alle årene på universitetet.

-Norsk sjokolade er best i verden, gliser Beulah mens hun dekker på lunsjbordet. Michelle (9), som kommer med det norske sjokoladepålegget, er helt enig.
-Vi kjøper alltid masse av det når vi er på stevner i Norge.
-Vi prøver også å ha et variert kosthold, og vanligvis har vi indisk mat to eller tre dager i uka.

-Valgene du gjør former resten av livet ditt, sier Beulah Jacob alvorlig, og tenker tilbake på den tøffe tiden på universitetet.
-Mine medstudenter begynte etter hvert å respektere meg, selv om jeg valgte å ikke være en av dem. Folk flest respekterer et godt liv, sier hun.
Beulah forteller at medstudentene også på andre måter merket at det var noe spesielt ved henne. For når eksamenstiden nærmet seg , med sine mange krevende prøver og innleveringer, fikk hun stadig spørsmål fra nervøse og søvnhungrige medstudenter om hvordan hun kunne sove om nettene. De spurte også om hun leste i smug, -når de ikke så henne.

Et trofast liv kan gi de andre håp om selv å kunne være trofaste mot Guds ord.

-Men jeg hadde fred selv om det var mye å gjøre, smiler hun og trekker på skuldrene.

Beulah kikker på klokka; den er kvart på tre. Plutselig er stressnivået høyt. Yngstejenta Naomi er bedt i bursdagsselskap til ei klassevenninne, og tiden er knapp. Bursdagspresangen pakkes inn i hui og hast. Jeg tar raskt farvel med Kiran, Leah og Michelle, og Beulah, Naomi og jeg skynder oss ut i bilen.

Mens hun manøvrerer den lille bilen smidig gjennom de smale og sterkt trafikkerte sentrumsgatene i Taunton besvarer Beulah Jacob de siste spørsmålene mine.

-Jeg tar én dag av gangen, sier Beulah ettertenksomt. For henne gjelder dette visdomsordet både slik som situasjonen er i dag, med mange forpliktelser hjemme og på jobb, og det har også gjeldt i harde perioder hun har bak seg.
Beulah virker hjulpet. Det virker som det er prøvd og erfart når hun fortsetter å snakke om å ikke være bekymret for hva som kommer.
–Morgendagen vil få nåde for seg selv, sier Beulah takknemlig og siterer refrenget i sangen «Jeg takker deg, kjære Herre» i sangboken Herrens Veier:

Jeg takker for sollyse dager,
for prøvelsens mørke natt.
Ja, alt for meg vel du lager.
Jeg takker, jeg takker for alt.

–Den sangen har hjulpet meg, sier hun stille.

Etter å ha fulgt datteren Naomi til bursdagselskapet kjører Beulah meg tilbake til stedet hvor vi treftes. Vi tar farvel, og mens hun forsvinner i den snøhvite Citroênen blir jeg stående tankefull igjen på parkeringsplassen.
Selv om det bare er noen timer siden jeg traff Beulah Jacob for første gang føles det som om jeg har kjent henne lenge. Beulah, som siden barndommen hadde ønsket å være som de andre, men da hun fikk mulighet til nettopp det, likevel valgte det bort. Og det er et valg hun har holdt fast ved siden.
«Et trofast liv kan gi de andre håp om selv å kunne være trofaste mot Guds ord», sa hun.
«Uansett hvordan de ytre omstendighetene er, så handler det om det som er på innsiden.»

Bildegalleri

Vil du vite mer? Kontakt oss.