En begravelse er en tid for sorg og savn. Tapet mennesker føler når de mister en av sine kjære kan etterlate dem deprimerte og motløse. Men for de som tror på et liv i forvandling bringer en slik dag også med seg et håp.
Nærmere 200 mennesker samlet seg i menighetens lokale i Melbourne, Australia, for å minnes og takke for livet til Menno Johan van der Staal. Han ble 74 år gammel, og etterlater seg sin elskede kone gjennom nesten 50 år, og ni barn med familier. Livet Menno levde var ekstraordinært; både på grunn av den hjelpen han selv fikk, og måten han igjen hjalp og påvirket andre.
Hvorfor var så mange samlet for å glede seg over denne mannens liv og arv? Hva er det som er så tiltrekkende på menneskene, og som gjør dette livet så attraktivt?
Hva er det som er så tiltrekkende på menneskene, og som gjør dette livet så attraktivt?
Menno vokste opp i Nederland som tredjemann i en søskenflokk på fire. Faren var prest i den nederlandske reformerte kirken, og på 1960-tallet fikk han en forespørsel om å reise til Australia. I 1958, da Menno var 21 år, flyttet familien til Australia. Noen år senere vendte han tilbake til Nederland og giftet seg med sin barndomsvenninne, Wilhelmina (Wilma), og sammen emigrerte de til Australia for godt. Hennes talenter innenfor sosialt arbeid, hans pedagogiske evner og deres kjærlighet til mennesker førte dem inn i et arbeide med barn med innvandrerbakgrunn.
Menno var en spontan person som elsket naturen og var sterkt bevisst sine omgivelser. Som ung mann var han ingen tilhenger av sine foreldres kristendom, men han bar alltid med seg den kjærligheten og respekten for Gud som han hadde med seg fra hjemmet. Han hadde gode evner til å uttrykke seg og tilbrakte mange timer på å uttrykke sine følelser gjennom dikt, musikk og maling.
En lengsel etter noe mer
Etter en tid fikk Menno tilbud om en lærerstilling i Nordterritoriet. Han takket ja og han og Wilma flyttet til et lite øysamfunn på nordkysten av Australia hvor de begynte å jobbe med barn av urbefolkingen. Det var en metodist-misjonspost på øya. Menno ville gjøre nytte for seg og begynte å holde bibeltimer for noen av guttene, men innså snart hvor vanskelig det var å formidle noe åndelig til andre når han ikke følte han hadde noe å gi.
Her, på dette isolerte stedet i tropiske Arnhem Land, fikk Menno van der Staal en dyp og personlig nød over sitt eget liv. Han ønsket å svare på sitt kall fra Gud og begynte å lete intenst i Bibelen. Han og Wilma ba i sin nød etter en fylde av Den Hellige Ånd, og han fikk den. Fra da av ble skriftene åpnet og levende for dem begge.
Hvordan kunne de faktisk leve det livet som Jesus brakte med seg?
Familien van der Staal gledet seg over sin nyfunnede, levende tro, men mange spørsmål forble ubesvart: Hvordan kunne de gå dypere inn i Guds ord? Hvordan kunne de faktisk leve det livet som Jesus brakte med seg? De trengte ikke vente lenge på svaret. Mens Menno hadde kontakt med en prest i den reformerte kirken som også hadde flyttet til Australia, mottok han litteratur fra Brunstad Christian Church. For første gang fikk han høre om muligheten til å komme til seier over synden.
Mennos far døde og de bestemte seg for å flytte nærmere moren hans. Omtrent på samme tid hadde det begynt å samle seg en gruppe mennesker i menigheten i Melbourne. Menno og Wilma dro dit og fant hva de hadde lett etter: Sitt åndelige hjem.
Lydighet fører til forvandling
Fra og med da fikk Menno nye vinger, og det var som hans lengsel etter å leve til velbehag for Gud tok over på alle områder i livet hans. Han fikk åpenbaringer over sin egen natur, og kunne erkjenne det onde som var i ham (Rom. 7, 21). Han ønsket så sterkt å være tålmodig, gi noen gode ord til andre og hjelpe de som trengte det; å komme inn i en dyp og fullkommen hvile fra det å dømme andre eller søke sitt eget på noen måte. Han følte seg begrenset av sin egen kritiske natur, men nå kunne han ta i bruk Den Hellige Ånds kraft, som han hadde fått gjennom bønn i sin nød. Ved tro og lydighet mot Guds ord og Åndens oppfordringer ble han gradvis forvandlet fra sitt gamle liv til å ligne Jesus Kristus.
Kan jeg komme til et slikt liv, ... slik at det sies om meg, «Gud er med oss»?
Et av Mennos favorittvers var Jesaja 7, 14. Der står det om spådommen om Jesus som gav ham navnet Immanuel—Gud er med oss. «Kan jeg komme til et slikt liv», kunne Menno spørre forsamlingen, «slik at de andre rundt meg kan si det samme? At jeg er i besittelse av Guds dyder slik at det sies om meg, «Gud er med oss»?
Selv om Menno var en eldre bror i menigheten i Melbourne og i Australia, ble han aldri oppblåst eller ønsket noen form for stilling. Han forstod at Gud veier mennesker etter åndelig innhold, ikke etter ytre tjeneste. Han skjøv ungdommen framover, og gledet seg over å se deres personlige vekst og utvikling når de tjente i menigheten. Unge mennesker med en seiersrik ånd var helter for ham.
Kjærlighet til menneskene
Mennos personlige kamp mot synden i det livet han levde i forvandling gav ham stor respekt for at lignende arbeid også skjedde i andre. Han fortalte ofte hvor lykkelig han var over å se at det gikk bra med mennesker som hadde en stor plass i hjertet hans, og han var full av medlidenhet for de som slet.
En gang de hadde besøk av en eldre bror fra Brunstad Christian Church, satt Menno ganske enkelt og så på at de interessante historiene og den inspirerende innsikten i Guds ord bergtok flere av vennene hans. Deretter snakket denne broren videre med én, oppmuntret og styrket en annen, og hjalp til med veiledning og råd i forskjellige livssituasjoner. Etter en tid sukket Menno og sa, «Det er et misunnelsesverdig liv!» Han gav uttrykk for sin trang etter en større personlig vekst, slik at han også kunne formidle for sine venner det de trengte for å leve et liv til velbehag for Gud. Han så sine svakheter, og han følte at han hadde oppnådd så lite av det livet Jesus levde på jorden.
Men Menno oppnådde mye. Det var krystallklart for alle rundt ham, og for alle som kjente ham, at han hadde blitt forvandlet etter å ha fulgt sin herre og mester i mange år. Mennos ydmykhet gjorde at Guds ånd fikk danne ham til Jesu bilde, den frelseren han så trofast tjente og adlød.
Vi tror på livet!
I begravelsen begynte Milenko, Mennos eldste sønn, minnetalen med å beskrive den overveldende følelsen av kjærlighet fra alle dem som hadde samlet seg for å minnes Menno. Dette ble født ut av et gjensidig bånd mellom Menno og de som kjente ham, og som hadde respekt for de åndelige kampene han hadde kjempet i livet. Og mens vi som stod ham nær står etterlatt tilbake og føler sorgen over tapet av en god venn, får vi virkelig oppleve at Paulus' ord blir virkelighet: Vi skal ikke sørge som de som ikke har håp. Vi tror på oppstandelsen og vi tror på livet! Menno beholdt troen og fullendte løpet.Vi tror at vi skal møtes igjen, og gleder oss over de evige verdiene som ble dannet i ham under hans tid her på jorden.
Vi tror på oppstandelsen! Vi tror på livet!