Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Kjærlighet uten egoisme

Kjærlighet uten egoisme

Skrevet av: Laura Kloosterman | Publisert: 2. april 2015

Linda og Vern kunne ikke få barn, og følte at det var noe som manglet i livene deres. I situasjonen de var i vendte de seg til Gud. Gud svarte på bønnene deres, men på en annen måte enn de forventet.

Landskapet er vakkert. Jeg svinger inn på en lang og svingete vei som fører meg opp til et stort og flott hus.

Jeg banker på døren og blir møtt av Linda, en middelaldrende kvinne med et vennlig ansikt. Hun har akkurat kommet hjem fra en travel dag på jobben, men selv om hun sikkert er sliten, inviterer hun meg inn. Heldig for meg er også mannen hennes, Vern, hjemme. Det har vært en lang dag, men begge to forsikrer meg om at jeg bare må bli en stund.

Jeg slår meg ned på kontoret  og venter på at de skal komme inn. Jeg lurer litt på hvorfor de trenger et så stort hus, når det bare er de to? Mens jeg venter ser jeg meg rundt, og oppdager bilder over alt. Ikke bilder som i malerier, men fotografier av mennesker. Spesielt ungdommer. Hvorfor ungdommer? Det tar meg ikke lang tid å forstå.

«I våre yngre år, ble alle tanker og energi investert i karrierene våre. Men da vi nærm​et oss midten av trevdeårene, begynte virkeligheten å innhente oss. Vi kunne ikke få barn, og vi følte at noe manglet.»

Vern og Linda fant Brunstad Christian Church i 1993. Linda mimrer: «Da vi var yngre investerte vi alle tankene våre og all energi i karrieren. Men da vi nærmet oss midten av trevdeårene, begynte virkeligheten å innhente oss. Vi kunne ikke få barn, og vi følte at det var noe som manglet.» Vern og Linda vendte seg til Gud, og ikke lenge etter fant de menigheten. Gud svarte på bønnene deres, men på en annen måte enn de forventet.

Et arbeid med ungdommen

Vern forsetter: «Selv om vi teknisk sett var over ungdomsalderen, viste Gud oss barmhjertighet. Han ga oss en ‹ungdomstid› i menigheten; det var grunnleggende for vår utvikling.» Tomheten de tidligere hadde følt var nå fylt, ikke bare med rike opplevelser, men også med grunnleggende hjelp og muligheten til å bli helt fri fra selvopptatthet og egoisme—og å gå inn i et liv i Guds styrelse.

På den tiden bodde de i Syracuse, New York. Vern forteller at de følte at de ikke hadde mye å gi, men de så et behov blant barna og ungdommene. De så at disse sarte, unge hjertene var svært sårbare for negativ påvirkning på skole og jobb. Mange av de unge hadde gjort dårlige valg, og det bedrøvet paret. Vern visste at ungdom trenger noe å holde seg opptatt med. «Vi ropte og ba til Gud i vår nød — vi trengte mer visdom og tålmodighet.»

Å så frøet, Guds ord

«Vi ropte og ba til Gud i vår nød — vi trengte mer visdom og tålmodighet.»

Vern og Linda arbeidet hardt med å arrangere aktiviteter, utflukter og turer. «Det var veldig morsomme stunder vi hadde sammen. Ungdommene er så fulle av liv», utbryter Vern med varme og entusiasme i stemmen.

Paret var ikke bare opptatt med å redde ungdommen fra negative erfaringer. Det var også viktig for dem å gi disse unge menneskene noe fra Gud. De tenkte på hvordan deres egne liv var i en prosess der de ble forvandlet ved Guds ord, og ved å følge Jesu eksempel da han levde på jorden som et menneske som oss.

«Midt i alt det andre som skjer trenger de en åndelig grunnvoll i livet, ved Guds ord», understreker Vern. I deres møter med ungdommen hadde de gylne muligheter til å så frø av Guds ord, som kan skape en forståelse av Guds vilje, og være til hjelp i utfordringene de møter i det daglige livet.

Levende for å velsigne

«Jo mer vi elsker disse unge, jo mer blir vi elsket! Hva som enn kommer på er til vårt beste; vi mangler ingenting.»

Dørklokken ringer og inn kommer det noen ungdommer. De føler seg som hjemme i rommet ved siden av. Noen begynner å spille biljard, mens en annen setter seg ved pianoet. Da går det opp for meg: Dette huset er ikke så stort for at Linda og Vern skal ha det for seg selv, men for å kunne romme alle gjestene som stadig kommer innom. Det er tydelig at dette paret lever for å velsigne ungdommene.

Jeg skjønner at intervjuet snart er over. De må se til gjestene sine. Mens vi avslutter ser Linda på Vern og sier —«Jo mer vi elsker disse unge, jo mer blir vi elsket! Hva som enn kommer på er til vårt beste; vi mangler ingenting.»

Hun smiler, snur seg og legger til: «Gud er god!»

Vil du vite mer? Kontakt oss.