Det er virkelig en inspirasjon for oss som kristne at mennesker ofrer så mye og viser et slikt enormt engasjement for sin idrett. Derfor hadde Paulus det slik i hjertet sitt: La oss løpe slik, la oss være opptatt med vårt himmelske kall og vårt daglige liv som kristne på samme måte.
Hvis vi tenker videre på evangeliet ut i fra de olympiske leker, og utøverne der, så blir evangeliets håp virkelig herlig.
Hos Gud dreier det ikke seg om hvem som er naturlig sterkest eller raskest. I alle disse landene søkes det etter de som har best anlegg og talent innenfor de ulike idrettsgrenene. De sterkeste og raskeste er plukket ut til å fortsette med trening, og nå har de konkurrert om medaljene under OL i London.
Men slik er det ikke når vi tenker på Guds plan med våre liv. Ingen er av naturen egnet til å leve som kristen. Ingen er naturlig rettferdig, ingen er født alltid glad og takknemlig. Ingen kan alltid forbli i kjærlighet mot alle mennesker. Derfor spør ikke Gud om hva du kan av naturen, og om du har en god karakter. Hos Gud dreier det seg om hva du vil.
Vil du virkelig leve livet til Guds ære og bli til en velsignelse for menneskene rundt deg? Jesus søkte nettopp de menneskene som var fattige i seg selv, som sørget over at det ikke var så bra i livets deres enda. Og Paulus skriver til korinterne at det ser ut som at Gud utvelger nettopp de svakeste og mest uanselige. Han vil lære slike mennesker til å leve ved tro på ham og ikke til å stole på seg selv. Akkurat som Abraham, David og alle de andre trosheltene levde i tro på sin Gud, og var lydige. Hvis Gud så gir nåde, er vår egen ros utelukket. Da får Gud all ære for det han kan gjøre i våre liv.
Gud spør ikke om hva du kan av naturen, og om du har en god karakter. Hos Gud dreier det seg om hva du vil.
Kan bare én vinne prisen?
Under OL i London var selvfølgelig en utøver spesielt glad når han selv hadde vunnet en medalje, og da helst gull. Egentlig var alle de andre hans konkurrenter. Men når det kommer til livet som kristen, så styrker vi hverandre og ber for hverandre. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
Hvor mye har ikke en mann som Paulus bedt og ofret og hvilken stor innsats gjorde han ikke, slik at det kunne gå bra med sine brødre og søstre? På slutten av sitt liv skriver han i 2. Timoteus 4, 7-8: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.» Paulus lurte på hvordan Herren, den rettferdige dommer ville bedømme hans liv og hvilken krone han skulle få av ham. Og Paulus visste at Herren, den rettferdige dommer, skal bedømme livet til alle som har levd på en slik måte, og også gi dem en krans som passer til livet som hver enkelt har levd.
En uforgjengelig seierskrans
Det finnes noen få som vant gull for fire år siden og nå klarte det igjen i London. Men det store flertallet av medaljevinnerne fra 20 eller 30 år siden er forlengst glemt. Og deres rekorder har blitt brutt for lenge siden. Det er virkelig en forgjengelig seierskrans. Men hvis den store hovedsaken i våre liv er Kristus og hans menighet, så øker bare gleden og freden og Kristi liv, hver dag fram til slutten av vårt liv. Deretter venter en rettferdighetens krans med evig herlighet, som Gud vil gi oss i vårt himmelske hjem.