Ikke så sjelden leser eller hører man i artikler eller debattinnlegg om den moralske pekefinger. Uttrykket er sterkt negativt ladet. I mange tilfeller kan det være på sin plass, i andre tilfeller blir ordet pekefinger brukt som et verbalt våpen for å få en meningsmotstander til å tie, eller til å overbevise opinionen om at personen som setter fram sine argumenter er selvrettferdig og dermed ikke verd å høre på.
På samme måte blir ordet dobbeltmoral mye brukt om man ikke liker meningsmotstanderens argumentasjon. I uttrykket dobbeltmoral ligger at man mener at en person følger en annen moralnorm enn den som personen gir seg ut for å ha. Altså er man falsk, og ikke troverdig!
I ytringsfrihetens navn må det være tillatt å målbære meninger som ikke er moteriktige, eller som ikke blir likt av det store flertall av synsere. Meningene må selvsagt kunne etterprøves, men uten å ty til tvilsomme hersketeknikker.
I ytringsfrihetens navn må det være tillatt å målbære meninger som ikke er moteriktige
Det er for eksempel enn i dag mange kristne som er overbevist om at Bibelen gir det beste grunnlag for et lykkelig samliv, og som også er overbevist om at det tradisjonelle ekteskapet mellom kvinne og mann er den riktige ramme for samlivet mellom to mennesker. Det betyr ikke at man hater mennesker som tenker eller handler annerledes. Men det betyr at man tar Bibelens ord på alvor, og velger å holde det som står i den for å være sant og riktig.
Slik kunne man hente fram og belyse mange dagsaktuelle temaer ut fra kristen tankegang og den bibelske arv. Men det ser ut til å være vanskelig å tåle for en del synsere. Ofte kan det se ut som om man fra meningsmotens hold i det moderne samfunnet ikke kan akseptere at noen har andre anskuelser enn de man har selv, og de man regner med er det store flertallets.
Man trenger slett ikke være verken trangsynt eller «mørkemann» for å være overbevist om at bibelsk moral er den riktige og den beste
Om man ikke har saklige argumenter, kan det være bekvemt og enkelt å ty til noen hersketeknikker: «Du retter en moralsk pekefinger!» «Du farer med dobbeltmoral!» «Du er ukjærlig og hatefull!» På den måten prøver man å stoppe de røster man ikke selv liker å høre, og selv om man kan påberope seg å være tolerant, kan man gjerne dele ut karakteristikker som: «trangsynt», «mørkemann», «moralist», «fundamentalist» og liknende. Hvor blir det av toleransen da?
Man trenger slett ikke være verken trangsynt eller «mørkemann» for å være overbevist om at bibelsk moral er den riktige og den beste, og at den gir det beste grunnlag for et glederikt liv.