Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Frelst fra et tomt liv

Frelst fra et tomt liv

Skrevet av: Maggie Pope | Publisert: 27. mars 2015

Er det mulig for evangeliet å hjelpe et menneske med å bli fri fra tomt tidsfordriv, og å hjelpe dem å få jobben gjort?

Mannen min ble oppdratt til å følge en eksemplarisk arbeidsmoral. Han skrev lister over jobber som skulle utføres, og han gjorde dem. Han organiserte seg selv og husstanden rundt menighetskalenderen; vi kom til møtene i tide, vi bidro, han gjorde oppgavene han ble bedt om å gjøre innenfor fristen, og han utførte dem godt.

Jeg, derimot, hadde fått en mer bohemsk oppdragelse. Vi gjorde ting hvis vi hadde lyst til det, og når vi følte for det. Hvis de ikke ble gjort i dag, var det jo like greit å gjøre dem i morgen. Foreldrene mine var avslappet; min far var ikke ambisiøs, mor brydde seg ikke om rot, og barna var late. Og det var greit. Vi var lykkelige.

Jeg kunne se at forretningen til mannen min begynte å gå bra på grunn av hans harde arbeid. Jeg kunne se logikken i det å ha planer, så jeg begynte å lage mine egne. Jeg planla oppgaver, jeg planla menyer, jeg skrev lister og tidsskjemaer.

Jeg oppdaget at jeg ikke trengte å skrive lister bare for å holde hodet over vann.

Når jeg holdt meg til disse tidsskjemaene var livet ryddig og jeg holdt hodet over vannet med vasking, matlaging og rengjøring, og alt det andre som mødre har å gjøre. Jeg fikk til og med rykte for å være organisert. Og så ble barna større og dagene var ikke lenger fylt til randen med bleier og flasker og skolekjøringer og tapt nattesøvn. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke trengte å skrive lister bare for å holde hodet over vann.

Jeg var fortsatt den samme, late ungen

Og etter alle disse årene oppdaget jeg at jeg fortsatt var den samme, late «ungen» som før. Listeskrivingen og planleggingen hadde ikke endret hvem jeg var; de hadde bare hjulpet meg å takle den hektiske livsstilen min, og hadde holdt den late naturen min i sjakk. Når jeg ikke lenger måtte lage lister for å mestre oppgavene, kom den late holdningen straks tilbake.

I førti- og femtiårene mine hadde jeg mer enn nok tid, men jeg sløste den bort. Det var ting å gjøre; jeg lot dem ligge. Folk å besøke; jeg ble hjemme. Bønner å be; jeg sovnet. Notater å skrive; jeg ble distrahert av iPlayer. Jeg kunne se en TV-episode fra begynnelse til slutt, da det ikke var en baby å mate, ingen smårollinger rundt beina mine, ingen små barn som maste om å ta en tur til parken, ingen å hente fra skolen.

Som en Jesu disippel hadde jeg et kall om å bli fullkommen som han er fullkommen.

Men som en Jesu disippel hadde jeg et kall om å bli fullkommen slik som han er fullkommen. Å gå i hans fotspor; å gjøre godt; å være ansvarlig. Livet mitt er tross alt ikke mitt eget, det tilhører Gud.

Og jeg leste dette:

«Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» 1. Peter 1,13-16.

Kamp imot latskap

Å binde opp om sitt sinn er en oppfordring til handling, til å tenke på hva som må gjøres, hva Gud vil at en skal gjøre. Ung og full av energi, eller middelaldrende og sliten – vi oppfordres alle til handling, og å forsømme dette er å frarøve Gud en arbeider i åkrene hans.

Jeg var fortsatt lat på bunn.

Jeg skjønte at det ikke hadde vært tilstrekkelig å tvinge meg selv til å følge lister og holde meg til tidsskjemaer, fordi jeg oppdaget at når jeg ikke lenger trengte å lage lister hadde de ikke løst roten av problemet; jeg var fortsatt lat på bunn. Det var den late holdningen som Gud ville at jeg skulle ta fatt på, ikke å holde husstanden godt organisert.

Og for meg, med min late bakgrunn, min lettdistraherte natur, min «utsette-det-til-i-morgen»-holdning, hvordan kunne jeg leve i Ånden i en slik grad at jeg kunne riste av meg den vanlige måten å gjøre ting på, og gi tiden min som et offer hver dag?

Når jeg aktivt kjemper imot min latskap og sommel og ber om Åndens hjelp, da dør den del av naturen min, og jeg forvandles. Jeg holder det ikke bare under overflaten, men litt etter litt forandres faktisk naturen min.

«Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» 1. Peter 1:17-19.

Hver dag kan jeg ta små beslutninger som ingen andre vet om, men som stille frigjør meg fra min natur.

Jeg kan bli fri fra min dårlige ferd (eller tomme tidsfordriv): ikke bare dekke over den ved å følge en liste. Jeg kan sitte ved PC-en med fingeren min klar over «play»-knappen for å se en film, og stille bestemme at dette ikke er riktig for meg i dette øyeblikket. Jeg kan i stedet velge å høre på noe oppbyggelig mens jeg rydder opp, arkiverer papirer, eller stryker klær. Jeg har et valg.

Hver dag kan jeg ta små beslutninger som ingen andre vet om, men som stille frigjør meg fra min natur. Disse beslutningene legges merke til i åndeverdenen og har ingenting å gjøre med «arbeidsmoral», men er rett og slett et spørsmål om lydighet til Åndens veiledning. Et liv bygget på lydighet til Åndens stille tilskyndelser bringer seier og kraft og velsignelse, og hver dag er en seiersdag.

Vil du vite mer? Kontakt oss.