Presse og media

Postadresse:
Ryenstubben 2, 0679 Oslo

Klikk her for å kontakte oss på e-post.

Pressetalsperson Berit H. Nilsen Berit H. Nilsen

E-post: berit.nilsen@bcc.no
Telefon: +47 934 09 735

Kontaktperson Harald Kronstad Harald Kronstad

E-post:
Telefon: +47 90 58 68 20

Webredaktør Milenko van der Staal Milenko van der Staal

E-post:
Telefon: +47 97 77 92 62

Lokalmenigheter i Norge

Kontakt oss for informasjon vedr. lokalmenigheter.

Mennesker eller Gud: Hvem prøver jeg å behage?

Mennesker eller Gud: Hvem prøver jeg å behage?

Skrevet av: Ellie Turner | Sted: Didcot, England | Publisert: 2. mars 2016

Jeg har alltid vært et hardtarbeidende og drevet individ. Men hvorfor kjente jeg en konstant uro og press til å prestere da jeg begynte i min første jobb? Hva var egentlig mine motiver bak denne gode arbeidsmoralen?

Å gjøre et godt inntrykk

Jeg sitter på jobb.
Jeg fullfører mitt arbeid før fristen. Alle må få vite om det.
Jeg gjør en feil. Jeg prøver å dekke over det.
Sjefen min kommer inn på kontoret. Plutselig jobber jeg mye raskere.

De første ukene på min første jobb begynte omtrent som dette. Som folk flest ønsket jeg å gjøre et godt førsteinntrykk. Jeg jobbet hardt og lærte så mye som mulig, så fort jeg kunne.

Men det varte ikke lenge før det begynte å dukke opp tanker som: «Hvis jeg jobber virkelig hardt, så vil de legge merke til meg», og: «Vet de egentlig hvor mye arbeid jeg gjør?» Mitt «gode arbeid» ble besmittet av disse stolte tanker og gleden min var avhengig av å motta ros for det arbeidet jeg gjorde.

Anerkjennelse for arbeidet mitt hadde raskt blitt til en nødvendighet. Folk måtte sette pris på meg.

Aldri fornøyd

Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer ulykkelig. Jeg brukte tiden min på å analysere hvordan de andre reagerte på meg. Dette skapte et trykk og uro inni meg som bare syntes å vokse og vokse. Jo flinkere jeg ble i jobben min, jo mer ros trengte jeg. Jeg var aldri fornøyd.

Ofte pleide jeg å bruke pendletiden til og fra jobb til å be for andre. Nå ble jeg fylt med tanker om meg selv og hvordan andre kunne ha oppfattet meg. Jeg hadde blitt selvopptatt. Jeg ønsket å gjøre godt, men ble oppslukt av tanker om meg selv. Når jeg ser tilbake nå kan jeg se at midt i alt det harde arbeidet, så dreide livet mitt seg om meg, navnet mitt og æren min.

«Som for Herren»

En søndag da jeg satt på søndagsmøtet dreide mine tanker seg tilbake til favorittemnet: Meg. Hva skulle jeg gjøre og si på mandag morgen? Det var viktig for meg å få den anerkjennelsen jeg «fortjente». Taleren siterte et vers: «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» Kolosserne 3,23. Da han leste verset, kom jeg styrtende tilbake til virkeligheten. Plutselig slo det meg. Som for Herren og ikke for mennesker! Det er nøkkelen!

Hvor hadde Gud vært i alle disse tankene mine, og alt det arbeidet jeg hadde gjort? Hvem var det jeg egentlig tjente?

Jeg prøvde å «jobbe hardt», men Gud hadde forsvunnet helt ut av bildet. Jeg levde bare for mennesker. Selv om alt syntes å være så bra utad var det ikke noe indre liv med Kristus. Jeg hadde ingen fred inni meg.

Alt til Guds ære

Det var da jeg tok beslutningen: I alt arbeidet jeg gjør, og i alle situasjoner jeg kommer i velger jeg å tjene Gud. Jeg lever for hans ansikt. Jeg vil ikke la komplekser og tanker om hva andre synes om meg bestemme hva jeg gjør og hvordan jeg oppfører meg. Jeg lever for Gud. Hvis det er noen ære på grunn av noe jeg oppnår, så er det Gud som skal ha æren. «Enten dere eter eller drikker, eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære!» 1. Korinter 10,31.

Etter bare noen øyeblikk dukket det opp en tanke: «I morgen kommer alle til å se en ny Ellie.» Så snart denne tanken kom så skjønte jeg at den fremdeles var drevet av min egen stolthet, og jeg forkastet den umiddelbart. Jeg var ikke enig med denne tanken. Jeg visste hva jeg ville. Jeg ønsket å leve helt for Gud. 100 %. Det har ingen betydning om mine kolleger legger merke til noe eller ikke. Jeg ba til Gud om styrke, slik at disse stolte tanker og æresyken ikke lenger skulle ha makt over meg.

Kampen mot å søke ære hadde begynt.

Når disse tankene prøver å snike seg inn, vet jeg nå at jeg kan velge å ikke lytte til dem. Jo, tankene kommer fortsatt, men jeg kan nekte å la dem bli boende. Jeg kan forkaste dem og i stedet fylle mitt sinn med gode tanker. Plutselig har jeg tid til å tenke på og be for de andre igjen.

Å bli fri fra mennesker

Og nå?
Jeg sitter på jobb.
Jeg fullfører mitt arbeid før fristen. Jeg fortsetter lykkelig med neste oppgave.
Jeg gjør en feil. Jeg ydmyker meg selv og innrømmer feilen.
Sjefen min kommer inn på kontoret. Jeg fortsetter med arbeidet mitt.

Jo mer jeg fortsetter med dette, jo mer fred jeg har på innsiden. Livet blir så enkelt. Hvis Gud er fornøyd så er jeg fornøyd. Så lenge det jeg gjør behager Gud, spiller det ingen rolle om jeg får ros fra mennesker eller ikke. Hva andre sier eller tenker om meg trenger ikke å ha noen betydning for min lykke. Jeg blir fri fra dem.

Jeg vet hvor tungt livet kan være når jeg lever for andre mennesker og ikke for Gud. Men jeg vet også at det er en vei ut av dette tunge livet, en vei til liv og fred. Jeg takker Gud for at jeg har funnet denne veien!

Vil du vite mer? Kontakt oss.